Hva har Wings, Pink Floyd, Andrew Lloyd Webber, Joe Cocker, Marianne Faithfull, Dr. Feelgood og Lars Wagle til felles? De har alle jobbet med den legendariske gitaristen Henry McCullough.
Det var på ”Baker´n Pub” (Åros) at det smått ufattelige skulle skje. Wagle var invitert på en lukket avskjedsfest for legendariske Henry McCullough. Tilfeldighetene ville ha det til at Lars skulle spille en låt med Henry’s band; imponert over Wagle’s ferdigheter fikk han derimot ordre om å bli. Lars Wagle spilte gnistrende; en låt ble til en helaftens jamsession av de sjeldne. Et vennskap og musikalsk samarbeid stod på menyen. Plutselig befant han seg i studio til et av hans største forbilder. Kanskje var det skjebnens lunefulle hånd som på forhånd allerede hadde bestilt billetter til Irland? Ferien fikk umiddelbart nytt innhold og mening: Lars Wagle skulle nå spille inn sitt debutalbum i Billy Robinson’s studio, godt hjulpet av Henry McCullough.
Wagle’s musikalske uttrykk blir sammenlignet med og betegnet som en krysning av Mark Knopfler og Joe Cocker. I landskapet mellom rock og blues, trygt akkompagnert av Wagle’s stødige hånd på gitar, serveres elleve sterke sanger og en stilart som må sies å være en mangelvare i artist-Norge. ”Keep On Walking” er i hovedsak influert av amerikanske låtskrivertradisjoner og inneholder et friskt, modent lydbilde. Wagle’s karakteristiske stemme underbygger albumets jordnære og melodiøse grunntoner. Konseptet kan føles tilbakelent, men sangenes iboende nerve og bandets tilstedeværelse avslører en sterk debutant i moderne innpakning.
Fra det eminente tittelsporet til riffbaserte ”The Stone Is Rolling On” og ”Old Heartbreaking Blues” vandrer han mellom stemninger og stilarter; fra lavmælt melankoli til blues farget av folkemusikktoner pakket inn i en distinkt og modig debut.